Interessant innlegg
Snublet over et interessant innlegg, skrevet av Helge Ole Bergesen, Forsker ved Fridtjof Nansen Institutt.
Vi eier ikke denne artikkelen, og er en direkte kopi av hva Helge Ole Bergesen har skrevet på siden naturvernforbundet.no
Internasjonalt miljøsamarbeid?
Det ble sagt mange og store ord om det internasjonale miljøsamarbeidet tidligere i høst. Nå når slaget er over og den verste støyen har lagt seg, er tiden inne til å se litt nærmere på de realitetene bak retorikken:
Det finnes hundrevis av små og store internasjonale miljøavtaler og -organisasjoner. Uansett omfang, er de alle basert på de samme grunnleggende prinsippene: statene, dvs. regjeringene, bestemmer selv hvilke forpliktelser de vil påta seg. Ingen kan tvinge dem til å gå inn i en avtale de ikke ønsker. Skal en avtale utvides eller forsterkes, krever det som regel ny godkjenning fra alle deltakerne.
Dette betyr at det kan ta svært lang tid før regjeringene blir enige om innholdet i en avtale, og derpå noen år til før tilstrekkelig mange stater har tiltrådt den, slik at den kan tre i kraft. Da er avtalen folkerettslig bindende, men det betyr ikke uten videre at den blir gjennomført. Mange miljøavtaler pålegger i første omgang regjeringene å rapportere om utslipp av et bestemt stoff, og om hvilke tiltak de setter i verk for å redusere eller begrense dem. Dessverre viser det seg i praksis at selv slike rapporteringsforpliktelser ikke blir fulgt tilfredsstillende opp.
Montreal-protokollen om beskyttelse av ozonlaget ble tidligere i høst av mange miljøvernere fremhevet som et eksempel på vellykket internasjonalt miljøsamarbeid. Det er riktig nok at de store KFK-produsentene har skåret ned sine utslipp dramatisk de siste årene, men hvis vi ser på dette som et uttrykk for globalt miljøsamvirke, blir bildet et annet. Det viser seg nemlig at en stor del av de regjeringene som har tiltrådt denne avtalen ikke følger opp sine rapporteringsforpliktelser: I 1993 hadde tre av fire stater som deltar i dette samarbeidet ennå ikke rapportert for året før. Formelt sett er dette "ulovlig", men det er i praksis ikke annet å gjøre med det enn å oppfordre regjeringene til å leve opp til sine forpliktelser (for flere detaljer, se Nansen-instituttets "Green Globe Yearbook").
En annen vesentlig svakhet ved det internasjonale miljøsamarbeidet er at det lett kan oppstå konflikter om gjennomføringen, f.eks. om et bestemt stoff dekkes av en avtale. Slike problemer må løses gjennom forhandlinger mellom statene. Hvis en av dem insisterer på at den har rett til å fortsette sine utslipp av et bestemt stoff, er det lite de andre kan gjøre. Avtalene mangler som regel ordninger for håndhevelse. Blir de brutt, så blir de brutt -- lovlig eller ei. Igjen er det blitt henvist til Montreal-protokollen som et effektivt unntak, men dessverre er dette misvisende. Det er riktig at denne avtalen åpner for å bruke handelssanksjoner, men det er mot stater som ikke deltar i samarbeidet. Hvis en regjering som har tiltrådt den, ikke følger opp sine forpliktelser, kan de andre ikke gjøre annet enn å appellere til dens gode vilje.
Det internasjonale miljøsamarbeidet, slik vi kjenner det i dag, mangler altså effektive beslutningsorganer, domsmyndighet og sanksjonsmidler. Dette skyldes at de fleste statene i verden setter sin egen nasjonale råderett høyere enn hensynettil internasjonalt miljøvern.
Under EU-debatten ble det kastet frem radikale ideer, som en "ny generasjon av miljøavtaler", som tilsynelatende skulle overvinne disse innebygde svakhetene. For meg er dette fortsatt tåketale, men kanskje noen av dem som snakket ivrigst om dette kunne forklare hvem som skal delta i slike, hvilke spørsmål de skal omfatte, hvilken makt de skal ha -- og ikke minst hvordan deres myndighet skal forenes med den rådende norske selvråderettstenkning. Svar mottas med takk, helst før det er gått 22 år.
Noe du vil dele? Skriv det i kommentarfeltet under!
Runar og Cato.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar